Dørene lukkes i dagens Europa. I sommer møttes deltakere fra de nordiske land, Ukraina og Russland, og andre land i Helsinki. Over fire dager arbeidet de med hvordan de kan motvirke denne trenden.

Vi ble møtt av høye furutrær, et glitrende hav, en svak duft av tjære og blåbær. Endelig var det mulig å treffes igjen! Denne gangen ved det ortodokse kultursenteret Sofia i Vuosaari, utenfor Helsinki.

Over 60 deltakere fra Ukraina, Russland, Tyskland, Sveits, Frankrike, England og de nordiske landene fant veien til Sofia.

Sommerkonferansen i Finland var et resultat av en ambisjon de nordiske IofC-gruppene har om årlig sommertreff i Norden.

I 2019 møttes vi for første gang, i Grebbestad i Sverige. Året etter møttes vi igjen, men denne gangen ble konferansen flyttet til Zoom på grunn av pandemien. I fjor var det Finland som stod for tur, men på grunn av pandemien ble konferansen utsatt.

Å ha Finland som vert i år føltes ekstra verdifullt. Med den geografiske nærheten til Russland og den pågående konflikten i Ukraina fikk konferansen økt aktualitet.

Det gjorde det også mulig at flere fra Russland kunne delta. De fleste av deltakerne vendte hjem etter samlingen med håp om å fortsette å jobbe for sannheten på deres egne arbeidsplasser og i egne miljøer.

En forutsetning for de inspirerende dagene i Finland var roen bygningene i Sofia ga oss. Flere av oss fant styrke og stillhet i det vakre ortodokse kapellet, og omgivelsene i kultursenteret gjorde det enkelt å veksle mellom spennende møter og avslappende bad og badstuer.

Vi var inndelt i små familiegrupper som møttes en gang på formiddagen for å snakke rundt gitte temaer. På ettermiddagen møttes vi igjen, denne gangen for å dele våre livshistorier.

Vi ble ønsket velkommen av Anja Snellmann, en finsk arkitekt fra Finland som i dag jobber i Paris. Hun innledet konferansen med å rette blikket mot temaet for konferansen: open hearts - open doors:

– På grunn av de svært vanskelige tidene vi lever i, er det lett for oss å lukke dører og gå med tunge hjerter. Vi håper at vi i løpet av de kommende dagene kan finne vennskap, bygge tillit, og få håp og inspirasjon til hvordan vi kan gå videre som individer og som en gruppe. I dagens verden handler det ikke bare om hva vi GJØR, men like mye om hva vi ER.

Temaet for konferansen var tro, håp og kjærlighet. Under er noen utdrag fra det som ble sagt.

Tro

Fader Ambrosius, tidligere metropolit i den ortodokse kirken i Finland, innledet med sine erfaringer:

– Gud taler til oss gjennom alle religioner, gjennom mennesker og til og med gjennom ting. Initiatives of Change (tidligere MRA) fikk en viktig oppgave etter andre verdenskrig, å arbeide for forsoning, og også nå venter en viktig oppgave.

– Sofia betyr visdom - vi mennesker står ikke stille i vår utvikling, vi går enten fremover eller bakover. Vi kan velge. Østkirken kan bidra med handling basert på erfaring, den er ikke så intellektuell.

Hassan Mohamud fortalte om oppveksten sin i Somalia. Han ble tidlig foreldreløs, og vokste opp i et barnehjem:

– Jeg valgte ikke troen min, jeg ble født med den. Jeg har ikke alltid vært glad i den, den har utfordret meg, men også ført meg fra land til land, og senere til forsoningsarbeid mellom folk fra forskjellige klaner i Sverige og Somalia og i andre land.

Hassan kom til Sverige for 42 år siden. Han har blant annet arbeidet for forsoning og demokrati i underprivilegerte deler av Stockholm.

Camilla Nelson, lærer og deltidsarbeider i Initiatives of Change Norge:

– Vi er omringet av mennesker i hverdagen som vi ikke har valgt selv. De har blitt gitt oss, og slik er også dette IofC-fellesskapet.

Gjennom nyttårskonferansene på Lia gård, som har vært holdt i Norge i over 50 år, har det utviklet seg sterke vennskap på tvers av landegrenser. Mange holder kontakt i chattegruppen Lia gård, der det 24. februar dukket opp en melding: “Nå har krigen startet”.

– Umiddelbart følte vi at at det vi kan gjøre akkurat nå er å be. Siden har vi bedt på Zoom klokken 8 hver kveld. Det har alltid vært både russere og ukrainere med i gruppen.

På reisen gjennom Baltikum på vei til Finland så Camilla en Madonna med Jesusbarnet på fanget. Maria holder ikke barnet, hendene hennes er hevet mot himmelen, i tillit.

– Våre barn er også gaver som vi har fått. Noen ganger bekymrer vi oss mye for dem. Dette bildet formidlet for meg hvordan vi kan ha omsorg for barna våre, men også stole på når det er på tide å gi slipp.

Håp

Møtet med temaet håp gjorde et sterkt inntrykk på flere av oss. Foredragsholderne delte blant annet traumatiske minner som barn av andre verdenskrig.

Pertti Kajanne, tidligere industrileder født i 1931, innledet med å gi bakgrunn for krigene, okkupasjonene og borgerkrigene som har preget Finland de siste 100 årene. Han beskrev hvordan Finland reiste seg og fant ulike måter å forsone på.

Han påpekte også at fordi så mange menn var borte i krig, tok kvinner på seg jobber og ansvar som tidligere var forbeholdt mennene i samfunnet. Dette akselererte prosessen mot et mer egalitært samfunn.

Urte Hvidt ble født i 1938 i Hamburg. Det var både nazister og motstandsfolk i familien. Hun kan fortsatt høre de øredøvende lydene av bombene som falt over byen hennes.

Hun fortalte om hvordan hun som liten måtte krype inn i en kjelleren under et angrep. Da hun ble utålmodig prøvde hun å krype ut av kjelleren, men noen hadde tatt tak i beinet hennes og trakk henne tilbake. Da de endelig kunne komme ut, så hun familiens hjem stå i flammer.

Etter krigen ble familien gjenforent. Da var moren blitt en selvstendig kvinne og de tradisjonelle familierollene hadde mistet sin innflytelse. Urtes foreldre var nær en skilsmisse, men gjennom et møte med MRA fant foreldrene tilbake til hverandre.

De kjøpte et stort hus med 17 rom i Danmark, nær den tyske grensen, for å skape en møteplass hvor forskjellige mennesker kunne komme og bo. Det skulle være et sted for forsoning. I huset gjenopptok faren sin tannlegepraksis og som et lite barn måtte Urte bistå i farens arbeid.

– Min erfaring er at når du begynner å gjøre noe aktivt, vokser det håp.

En historiker fra St. Petersburg snakket om utfordringer med å jobbe i dagens Russland:

– I Narnia-bøkene går barna gjennom en dør og inn i en annen virkelighet. De er i en drøm, men handler likevel som om de er i deres egne liv. På samme måte må vi oppføre oss ved enhver anledning som om drømmen vår om en bedre verden er ekte. Bare da vil vi kunne nå drømmene våre.

– Det “aggressive” Russland som vi nå ser finnes, men et “mildere” Russland finnes også – av helgener, martyrer og de beste forfattere som med sine bøker ga menneskeheten et etisk kompass. Og så er det også alle de vanlige menneskene som gjør jobben sin, og de som, i likhet med barna i Narnia, kjemper med livet som et forsøk på å finne sannheten.

Yana Zhurenko er en advokat fra Ukraina. Nå bor hun sammen med datteren i Oslo:

– Jeg trodde fremtiden var lys, jeg elsket landet mitt. Klokken fem om morgenen den 24. februar ringte faren min og sa at nå er krigen i gang. To dager senere ble byen min Romni okkupert. Det gikk så fort. Vi hadde ikke våpen. Vi bodde i en kjeller. Det var ekstremt kaldt. Tilslutt trakk Russland seg tilbake.

– Dagene på Sofia har gjort oss annerledes, vi er blitt snillere mot hverandre, vi har delt våre historier.

Elena, som underviser i engelsk ved et universitet i Moskva, og som oversatte for Yana under hele konferansen, påpekte følgende:

– Andrey Sakharov, Larisa Bogoraz og mange andre dissidenter trodde ikke på at sovjetstaten ville falle, kanskje ikke engang om 1000 år. Men likevel fortsatte de å kjempe for sannheten. Vi må tørre å følge i deres fotspor. Vi har blitt vant til å leve et dobbeltliv i Russland. Men sann helbredelse av samfunnet vårt kan bare begynne hvis vi tør å leve etter prinsippene våre. Vi må være ærlige, uavhengig av konsekvensene, også om vi ikke håper å se positive endringer mens vi fortsatt lever.

Selv forferdelige opplevelser som krig kan bane vei for nye holdninger, for demokrati, likhet og empati. Dette var en rød tråd gjennom hele konferansen.

Kjærlighet

Helle Dalgaard Lauridsen Musuku er dansk og er gift med en zambisk mann. Hun jobber som politisk analytiker og bor med familien sin i Danmark. Helle snakket om utfordringer et par kan møte på når den ene er en innvandrer. De som er innfødte i et land har alltid en fordel, det gjelder selvsagte ting som med språk, men også med mulighet til å få jobb og gå dypt inn i et samfunn.

Helle opplever en stor sorg i at samfunnet ikke ser det potensialet som hennes mann, Viktor Mususk, har. Hun forteller at kjærlighet, «kaerlighed» på dansk, inneholder både kjærlighet og likhet.

Det kan være en vanskelig vei å finne den likestillingen i et forhold når den sosiale strukturen hele tiden gjør det vanskelig. Det er likevel verdt å kjempe for.

Anna Simojoki er sjef for Finlands Radio One. Under konferansen delte hun verdifulle verktøy for hvordan man kan skape et miljø preget av omtanke og følsomhet på en arbeidsplass.

Sammen med kollegene sine har hun utviklet “husregler” for hvordan de kan støtte hverandre.

– Det handler om å vise interesse for hverandres liv, respektere, oppmuntre, hjelpe og prise hverandre. I konflikter handler det ikke så mye om hva jeg føler, men hvordan jeg oppfører meg. Som leder er det viktig å lytte til andre, samtidig som det er viktig å ikke trekke seg tilbake hvis det er noe du synes er viktig. Godhet er ikke det samme som å være myk. Når du selv blir skikkelig sint, er et godt tips å presse føttene mot gulvet og puste!

Axel Nelson snakket om hvor sterkt vi er preget av det romantiske bildet vi har av kjærlighet. Han illustrerte utfordringer som oppstod i ekteskapet hans ved å hente frem tregrener, som til sammen former et kors, som han fant på reisen til Helsingfors.

Han fortalte om en drøm hvor han og kona Camilla sitter i et rom. De verken ser eller rører hverandre, men opplever likevel en utrolig lykke. I en vanskelig tid senere husket han denne drømmen.

– Dette er essensen av kjærlighet. Bare det å få lov til å være i samme rom som den du elsker.

Under samlingen hadde vi også muligheten til å velge mellom en rekke aktiviteter, som å

forstå ikoner, lære om historiefortelling og hvordan tilby coaching, «maling innenfra» og mer.

De fleste av oss dro på en fantastisk tre timers båttur gjennom skjærgården i Helsinki, og nådde det helt sentrale torget i byen.

Tre inspirerende filmer ble vist under konferansen: Paul Gundersen: A Finish History; One Word of Truth – basert på Nobels litteraturprisvinnende tale av Aleksander Solzhenitsyn, se online her; og en ny film om ukrainere som arbeider for å utfordre korrupsjon.

Under avslutningsmøtet var det mange som uttrykte stor takknemlighet for alt arbeidet som ble utført i å gjennomføre konferansen. For det aller viktigste er kanskje å skape en kjærlig møteplass hvor ærlige samtaler kan finne sted.

Å støtte menneskene som tør å stå for sannheten i Russland i dag men også å inspirere hverandre uansett hvor vi er, er å tørre å fortsette det gode arbeidet der vi er i hverdagen vår.

Vi planlegger å møtes igjen neste sommer, kanskje i Danmark.

Skrevet av Marja Ekdahl

Bilder av Ayman Elkadi, Edward Peters og Elisabeth Peters

Åpne hjerter - åpne dører

Tro

Håp

Kjærlighet

Kontakt oss

Følg oss på sosiale medier

Vårt globale nettverk